Telefonen var lіke gledelig som uventet, men varselet lovlig kort for en gressenkemann med barn. De fleste jeg kjenner inviterer med barn. Noen fa forlanger full oppmerksomhet - og fаr det. Annet ville vare risikosport; noe jeg ikke driver med. Barna ble parkert hos besteforeldrene.
Jeg husker som i gar sist jeg hadde henne – 9. mai 1999. Eller var det hun som hadde meg? Navel. Da vi tok farvel etter 3 dogns intenst samvar sov jeg 12 timer i strekk etterpa. Siden sa jeg henne én enkelt gang. Da var hun kald og utilnarmelig. For 14 dager siden hadde hun gjenfunnet den gamle gloden. Men mange ville ha hennes oppmerksomhet den dagen. Jeg trakk meg diskrét tilbake uten a gi meg til kjenne.
Da jeg denne gang gikk henne i mote over duggfriskt gress i gralysningen, var vi ikke engang alene. Nok en beiler hadde dukket opp. Men – det er slik hun vil ha det. De fa som har provd seg pa henne alene har svidd fingrene. Vi har vent oss av med a rivalisere oss imellom. I stedet samarbeider vi om a tilfredsstille henne – og dermed oss selv. En riktig blanding av oljer og varme. Kyndige hender pa de riktige stedene. Mer varme. Leken er i gang.
Vi treffes nesten alltid under apen himmel. Forspillet tar hun gjerne innendors; men det blir stadig lenge mellom hver gang dét skjer. Hun stiller store krav. De lokaler hun helst frekventerer er blitt farre med arene.
Vi starter pent, foler hverandre litt pa tennene. Fem ars adskillelse er lang tid. De mange menn hun har hatt i mellomtiden kan ha hatt andre mater a gjore det pa. Men – bare forspillet er langt nok – responderer hun villig pa den rette blandingen av kjartegn og mer konkret input. Tempoet oker. Vi finner igjen den gode rytmen fra sist gang, da jeg virkelig folte jeg hadde henne i fingerspissene. I randen av Oslos nordmark tar vi hverandre til det ene hoydepunktet etter det andre i et rasende crescendo. Vi balanserer pa bade ytelses- og nytelsesgrensen; det gar ikke akkurat lydlost fоr seg. Innimellom slapper vi av og fornyer energien. En dagsrasjon Fedon Lindberg er borte for lunch nar man er sammen med henne.
Hun er ikke en man gjerne debuter med, hun er for utalmodig og krevende til det. Hun foretrekker oss noenlunde utlart, sa larer hun oss heller de rette finessene; de som gjor at vi nar storre hoyder sammen enn jeg har gjort med noen annen. Hennes lіke finnes ikke innenfor landets grenser. Hennes narmeste nar henne knapt igjen for startstreken. Aldri senere.
Den store aldersforskjellen har aldri plaget oss. Hun var godt forbi sin forste ungdom da vi mottes forste gang for over 25 ar siden; hun mer enn 3 ganger sa gammel som meg. I dag barer hun sine ar bedre enn jeg barer mine. Noen kroner har det kostet, hun holder seg ikke fоr god til verken plastisk kirurgi eller andre inngrep. Nytt hjerte fikk hun for forste gang like etter fylte 25. Det tikker og gar fremdeles, med noen ferske forbedringer som har gjort henne mer varm og villig enn jeg noen gang har opplevd henne. Kirurgene har gjort en god jobb. Du mа vite om arrene fоr a se dem. For andre er hun til a vare en alderen ikke biter pa. Hun er om mulig blitt enda sprekere enn hun var i tenarene.
Da jeg sa farvel til henne etter еt sammenhengende ritt pa 5 timer, merket jeg at buksene slang da jeg tok dem pa meg; beltet gikk to hakk lengre inn – og jeg folte et desperat behov for mye og kald vaske. Hun var like sulten pa mer som da jeg motte henne samme morgen – og tok begjarlig imot den nye fyrboteren som loste meg av i Vikersund.
Žádné komentáře:
Okomentovat